LONDON – Nye utkast til en global pandemiavtale har blitt sterkt kritisert og omtalt som «skammelige og urettferdige». Da siste runde med forhandlinger startet 18. mars, var det tydelig at man så bort fra en viktig lærdom fra koronapandemien: en sunn befolkning og en sunn økonomi er avhengig av hverandre.
Dersom vi skal oppnå både god folkehelse og en velfungerende økonomi, må vi skrive om reglene for hvordan helse og velferd skal bli verdsatt, produsert og fordelt – og hvordan økonomien bør bli styrt. Og dersom avtalen skal lykkes, må medlemsstatene være villige til å innarbeide likhet og rettferdighet i dens betingelser. Det vil i sin tur kreve et nytt økonomisk paradigme. Hvis avtalen blir redusert til et minimum for å gjøre den så lite kontroversiell som mulig, vil den mislykkes.
Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All, som jeg var leder av, har allerede kommet med anbefalinger for hvordan man bør gå fram. For det første må forhandlere fra alle land fortsette å fokusere på det overordnede målet: å forhindre at framtidige helseutfordringer blir en katastrofe. Det betyr å utforme vilkårene i avtalen – inkludert de som er relatert til innovasjon, immaterielle rettigheter (IP), offentlig-privat samarbeid og finansiering – slik at de er oppdragsorienterte. Likhet og rettferdighet må være øverste prioritet, fordi alle – og enhver økonomi – vil lide i en pandemi hvis tester, vaksiner og livreddende behandlinger ikke er tilgjengelige for alle.
LONDON – Nye utkast til en global pandemiavtale har blitt sterkt kritisert og omtalt som «skammelige og urettferdige». Da siste runde med forhandlinger startet 18. mars, var det tydelig at man så bort fra en viktig lærdom fra koronapandemien: en sunn befolkning og en sunn økonomi er avhengig av hverandre.
Dersom vi skal oppnå både god folkehelse og en velfungerende økonomi, må vi skrive om reglene for hvordan helse og velferd skal bli verdsatt, produsert og fordelt – og hvordan økonomien bør bli styrt. Og dersom avtalen skal lykkes, må medlemsstatene være villige til å innarbeide likhet og rettferdighet i dens betingelser. Det vil i sin tur kreve et nytt økonomisk paradigme. Hvis avtalen blir redusert til et minimum for å gjøre den så lite kontroversiell som mulig, vil den mislykkes.
Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All, som jeg var leder av, har allerede kommet med anbefalinger for hvordan man bør gå fram. For det første må forhandlere fra alle land fortsette å fokusere på det overordnede målet: å forhindre at framtidige helseutfordringer blir en katastrofe. Det betyr å utforme vilkårene i avtalen – inkludert de som er relatert til innovasjon, immaterielle rettigheter (IP), offentlig-privat samarbeid og finansiering – slik at de er oppdragsorienterte. Likhet og rettferdighet må være øverste prioritet, fordi alle – og enhver økonomi – vil lide i en pandemi hvis tester, vaksiner og livreddende behandlinger ikke er tilgjengelige for alle.