CAMBRIDGE – Nok et turbulent år har bekreftet at verdensøkonomien er ved et vendepunkt. Vi står overfor fire store utfordringer: klimaendringene og det grønne skiftet, behovet for gode jobber, en krise knyttet til økonomisk utvikling og hvordan vi skal finne fram til en nyere og sunnere form for globalisering. For å håndtere hvert av disse problemene, må vi gi slipp på etablerte tankemåter og finne fram til kreative, gjennomførbare løsninger, samtidig som vi innser at denne innsatsen vil måtte bli ukoordinert og eksperimentell.
Klimaendringene er den mest krevende utfordringen, og den utfordringen som man har ventet lengst med å gjøre noe med – noe som vil koste oss dyrt. Hvis menneskeheten skal unngå å ende opp i en dystopisk framtid, må vi handle raskt for å avkarbonisere verdensøkonomien. Vi har lenge visst at vi må venne oss av med fossile drivstoff, utvikle grønne alternativer og forberede oss på hvordan vi skal håndtere den varige skaden på miljøet, som allerede har inntruffet, som følge av at vi ikke har handlet tidligere. Men det er åpenbart at lite av dette vil oppnås gjennom globalt samarbeid eller gjennom de tiltakene som økonomer gjerne tar til orde for.
I stedet må hvert enkelt land selv gå til verks med sine egne grønne agendaer og med tiltak som er tilpasset landets særegne politiske forutsetninger, slik USA, Kina og EU allerede er i ferd med å gjøre. Resultatet vil være et sammensurium av utslippskvoter, skatteinsentiver, grønn næringspolitikk og støtte til forskning og utvikling med lite samordning på globalt nivå og til tider kostnader som påføres andre land. Selv om dette kan virke uoversiktlig og rotete, kan en ukoordinert innsats for å håndtere klimaendringene være det beste vi realistisk kan håpe på.
CAMBRIDGE – Nok et turbulent år har bekreftet at verdensøkonomien er ved et vendepunkt. Vi står overfor fire store utfordringer: klimaendringene og det grønne skiftet, behovet for gode jobber, en krise knyttet til økonomisk utvikling og hvordan vi skal finne fram til en nyere og sunnere form for globalisering. For å håndtere hvert av disse problemene, må vi gi slipp på etablerte tankemåter og finne fram til kreative, gjennomførbare løsninger, samtidig som vi innser at denne innsatsen vil måtte bli ukoordinert og eksperimentell.
Klimaendringene er den mest krevende utfordringen, og den utfordringen som man har ventet lengst med å gjøre noe med – noe som vil koste oss dyrt. Hvis menneskeheten skal unngå å ende opp i en dystopisk framtid, må vi handle raskt for å avkarbonisere verdensøkonomien. Vi har lenge visst at vi må venne oss av med fossile drivstoff, utvikle grønne alternativer og forberede oss på hvordan vi skal håndtere den varige skaden på miljøet, som allerede har inntruffet, som følge av at vi ikke har handlet tidligere. Men det er åpenbart at lite av dette vil oppnås gjennom globalt samarbeid eller gjennom de tiltakene som økonomer gjerne tar til orde for.
I stedet må hvert enkelt land selv gå til verks med sine egne grønne agendaer og med tiltak som er tilpasset landets særegne politiske forutsetninger, slik USA, Kina og EU allerede er i ferd med å gjøre. Resultatet vil være et sammensurium av utslippskvoter, skatteinsentiver, grønn næringspolitikk og støtte til forskning og utvikling med lite samordning på globalt nivå og til tider kostnader som påføres andre land. Selv om dette kan virke uoversiktlig og rotete, kan en ukoordinert innsats for å håndtere klimaendringene være det beste vi realistisk kan håpe på.